Kapittel10

Første samtale med Gitte Stavheim, Vadsø fengsel, 5. april 2013

«Sara Palmer.» Kanten rundt bordet har samme brunfarge som plastikkstolen Gitte Stavheim sitter i. Den knaker mens hun legger armene i kors og lener seg bakover. «Det var det han sa, første gang vi traff hverandre.»
Jeg studerer henne. Det er noe med nesen. Ikke helt oppstopper. Men rund. På tuppen. «Du mener vel Sala Palmer?»
«Hva?»
«Sala Palmer? Fantomets kone?» Jeg lager maske mot øynene med pekefingrene og tomlene. «Ånden som går?»
Gitte ser på meg, hever øyebrynene i takt med armene, håndflatene opp. «Fantomet? Bekjemper kriminalitet, bor i jungelen med en skallet pygmé, sønnen Kit og datteren Julie, og sin kone Sala? Og en tam sjimpanse?»
«Nei, Sara. Kjell kom bort til meg på Bajazzo. Sa jeg var vakker. Som Sara Palmer.» Gitte ser ut vinduet. «Jeg har kommet i den alderen der menn slutter å snu seg etter meg på gaten. Der bartenderne ikke gidder å flørte. De bare … gir meg drinken. Ber om penger. Mannen min er … Vi giftet oss for åtte år siden, noen måneder etter jeg flyttet til Vadsø.»
«Hvor kommer du fra?» Dialekten hennes er ubestemmelig. Jeg klør meg på øret.
«Kristiansund. Klippfiskhovedstaden. Det vil si, før krigen. Så tok Ålesund over. Som klippfiskhovedstad.»
«Hvorfor Vadsø? Hva fikk deg til å flytte hit?»
«Tok en bachelor-grad i kulturarbeid ved Høgskolen i Telemark. Ville prøve å få til noe her oppe. Berike folks liv. Utvide horisonter. Og nedskrive studielånet. 10 % i året, vet du, når man bor i Finnmark. Fikk jobb i Vadsø kommune. Var involvert i planleggingen av International King Crab Festival, og korprosjektet Arctic Intercourse, som skulle samle korsangere fra Øst-Finnmark og Karelen-regionen i Russland. Prosjekttittelen var i utgangspunktet Arctic (con)Fusion, men så gikk vi for Arctic Intercourse. Internasjonalt samspill gjennom korsang skulle nå et utløsende klimaks som ville resultere i fødselen av noe helt nytt. En musikalsk mulattbaby, som skulle komme til verden her i Vadsø. Spennende arbeid. Fikk to millioner i støtte fra Barentssekretariet og åtte hundre tusen fra Kulturrådet. Men det strandet på mangel på midler et par måneder ut i forprosjekteringen. Det er dyrt å skape. Kreativitet krever spillerom. Kunst krever frihet. Skaperkraft kan ikke budsjetteres. Så da gikk det som det måtte. Etter dette ønsket jeg å bygge opp noe på egen hånd. Så jeg sluttet i kommunen og startet planleggingen av Kulturfabrikken. Tanken var å bygge om den gamle sildoljefabrikken på Vadsøya, til en samlende kulturinkubator for hele regionen. Vi skal gå i stim, skrev jeg i søknaden til Innovasjon Norge. Vi skal gå i kulturstim, i et hav av muligheter. Vi skal havne i skapergarnet, foredles på Kulturfabrikken og bli oljen som smører sjelstannhjulene til innbyggerne i Øst-Finnmark. Og det var slik jeg traff mannen min, Eldar.»
«Gikk han … i stim?»
Gitte ser opp på meg. Irritert? «Nei. Eldar er tildelingskonsulent hos Innovasjon Norge. De har regionskontor her i Vadsø. Jeg møtte ham på kontoret hans. Han hadde sansen for prosjektet. Er jazz-musiker selv. Perkusjonist, men ikke
vanlig trommis. Litt bongo, men mest mother Earth. Instrumenter laget av ting man finner i naturen. For eksempel
pinner. Og kråkebolleskall. Som han skaper rytmer med. Han forestilte seg mulighetene til et jazz-verksted i Kulturfabrikken. Jeg likte ham ikke så godt. Han benyttet dype utpust med nesen for å uttrykke skepsis eller understreke misbilligelse. Men vi hadde ubeskyttet sex bak en potteplante. Han ga meg fire hundre tusen i utviklingsstipend, som gikk til fem brainstorming-opphold i Sør-Frankrike og en studietur til Falklandsøyene. Ni måneder senere satt jeg igjen med en knust drøm og et spedbarn med kolikk. En gutt. Vi døpte ham Chet. Det var Eldars idé. Etter jazz-legenden Chet Baker. Jeg brydde meg ikke. Så giftet vi oss.»
«Så det var et ulykkelig ekteskap? Var det derfor du …»
«Ikke ulykkelig. Bare lidenskapsløst. Kjærlighetsløst. Eldar er en flink far, tar seg av Chet mens jeg sitter inne. Hjelper ham med cøliakien. Eldar var alltid omtenksom og omsorgsfull. Altfor omtenksom og omsorgsfull. Føyelig og svak, slik moderne menn er. Skal absolutt være så forståelsesfulle. Det gjør meg kvalm.»
«Men det gjorde ikke Kjell Jukola?»
«Hva?»
«Kjell Jukola gjorde deg ikke kvalm?»
Gitte følger linjene på strektegningen av en mann som er risset inn i respatex-overflaten på bordet. «Kjell Jukola er … eller var en ekte mann. Ikke noe dilldall eller preik. Bare hundre prosent sikker på seg selv. Du aner ikke hvor attraktivt det er for en kvinne. Når en mann er så … målrettet. Ambisiøs. For ham var det ikke spørsmål om han skulle lykkes, det var kun spørsmål om når. Det visste man etter å pratet med ham i bare noen minutter.»                                                   «Lykkes med hva?» Jeg tar frem kameraet fra skuldervesken min.
«Med å bli historisk. Det var det han snakket om da jeg møtte ham for første gang, i baren på Bajazzo. Han snakket om livets forgjengelighet. Om å gjøre noe som virkelig vil sette varige spor. Som folk vil snakke om tusen år etter hans død. À la Djengis Khan og Alexander den Store. Ingen blir historiske i Nord-Europa på den måten lenger, sa han. Vår samtid vil bli et unnselig kapittel i historiebøkene. Sportshelter og politikere som er glemt om hundre år. Reality-kjendiser
i hopetall, som spys ut av konsepteriene. De preger hverdagen vår, overeksponerte til det uutholdelige. Men de vil ikke prege historien. De vil ikke etterlate en eneste referanse til noe som kan bidra til å definere en epoke. Ingen kommer om fem hundre år til å si: Det var på den tiden da Big Brother-deltaker Ramsy Suleiman ble kåret til Norges femte heteste kjendis. Isteden kommer vi til å bli tatt igjen av flodbølgen av fortidens erobringer, verdenskriger og revolusjoner. Forsvinne i et hav av ingenting. Om ingen gjør noe med det. Det var det Kjell sa. Så spanderte han en Singapore Sling på meg, før vi gikk ut og elsket i baksetet på en ulåst Opel Corsa. Jeg har aldri følt meg så levende.» Gitte nikker mot fengselsbetjenten som dukker opp bak meg. «Tiden er ute. Jeg må tilbake til cella.»
Jeg nikker også. «Vi fortsetter neste gang.» Hever kameraet, linselokket av. «Kan jeg ta et bilde?»
«Nei.» Hun forlater rommet.

Reklamer